Avreisedagen

Det er ett gammelt ordtak som sier at tida flyr når du har det gøy. Dette er 100% sant kan jeg bekrefte etter å ha vært i Winchester i straks en måned, og dagene flyr fra meg mens jeg smiler fra øre til øre. 

Surrealistisk er vel beste ordet jeg har for å beskrive stemningen når jeg våknet Lørdag morgen 15.september i barndomshjemmet på Tofte. Vel viten om at idag hadde jeg ventet på i straks ett år. Koffertene var pakket, en tilbake i juni når vi evakuerte den tidligere bopellen på Rælingen. Den andre ble pakket kvelden i forveien med alt jeg sjøl syntes var greit å ha med.

På vei ut fikk man en kjempeklem av mamma, tungekyss fra Teodor, min firbente bestevenn som ikke hadde noen formening om hva som skulle skje overhode.

Må også være litt av en følelse for Mamma. Hennes eget forslag til meg om utenlandsstudier hadde gått gjennom knirkefritt, men da måtte guttungen altså forlate landet.

Det var en lang snodig biltur med min far, samtalene gikk som de pleide, men det lå i lufta i den blå stasjonsvogna at dette var på godt og vondt at jeg skulle reise. og kanskje det mest tydelige tegnet fikk jeg idet jeg skulle gå i sikkerhetskontrollen på Gardemoen. Hvor jeg fikk en god lang klem, Og det var en underlig mangel på ord i det jeg gikk og stilte meg i kø. Å mumle fram en avskjed på en ordentlig måte var ikke videre lett der og da. 

Vel gjennom køen i sikkerhetskontrollen så jeg at Papps fortsatt sto der og tittet, jeg vinket, smilte bredt, snudde meg og pekte nesa mot nye eventyr. 

Sider: 1 2 3 4

You may also like

One comment

  • Marte Gulbrandsen 8. oktober 2018   Reply →

    Mamma leser, og lengter til en hybel i Winchester i 7. etasje til en gutt så god som gull. Vi savner deg fælt, men gleder oss stort over at du er akkurat der du skal være akkurat nå. Plutselig kommer vi… Så hold det pent! Hihi.., jeg tuller, lover å spørre om lov! Klem fra mammaen din

Leave a comment