Overveldet 🇳🇴

En ordentlig vekker til senere.

Det er tilfeller her og der hvor jeg tar meg sjøl i å tenke at dette er håpløst, så hvorfor kjempe når jeg ikke har håp?

I dag fikk jeg det servert no voldsomt kontant rett i trynet at jo det er håp, så lenge jeg gjør så godt jeg kan.

Jeg hadde en filmoppgave forrige semester til ett av fagene mine. Hvor vi skulle lage en film på 3-5 minutter med seriøst utstyr, gitte instrukser for ting som måtte være inkludert, og veldig åpent med hensyn til akkurat hva sluttresultatet skulle være eller hvordan vi kom frem til det.

Jeg ble rimelig tidlig i prosessen enig med gruppa om å være produsent. Folk har nok forskjellige meninger om hva det betyr, men min filosofi er at jeg er han folk ser til for å få ting gjort. Være seg ett resonnement i ett møte så det ikke bare blir småskravling, forsikre meg om at utstyr er på sett når det skal, at skuespillerne og «ansatte» dukker opp for å gjøre jobben sin, at minnekortene eksporteres som de skal, alt som inngår i prossessen med å lage en film, hadde jeg en hånd i for være sikker på at ting ble gjort.

Med unntak av storyboarding og selve ideen de ble utarbeidet for. Hadde jeg en hånd med i alle feltene, og ett endeløst antall timer lagt ned i å produsere denne filmen så best jeg kunne.

Resultatene ble offentlig før jul. Jeg fikk tilbakemeldingen, men karakteren min var på mystisk vis borte. Jeg skjønte ikke helt hva det kom av men antok at dette var det samme for de andre på gruppe også. frem til de plutselig begynte å skryte av noen ekstremt gode resultater på det prosjektet. Da visste jeg noe var i gjerdet.

Jeg spurte foreleseren min hvor karakteren min ble av ettersom resten av gruppa hadde fått men ikke jeg, Og fikk den nedbrytende meldingen om at opplastingen min ikke hadde gått gjennom feilfritt. Dermed hadde jeg ikke fått vurdering på oppgaven min.

Jeg ble henvist til modul-lederen, en skotsk foreleser jeg har enormt med respekt for, og spurte hva som hadde skjedd og hva jeg kunne gjøre for å få karakteren jeg hadde jobbet hardt for å få, som de andre på gruppe fikk men ikke jeg.

Lederen så mailen min, og svarte med å kopiere og sende meg videre til en fyr jeg kunne ta debatten med. Vedkommende forklarte at det var ingen historikk som antydet at jeg faktisk hadde lastet opp filmen som jeg skulle. jeg så etter litt nærmere, og kunne nesten grine så forbanna var jeg på meg sjøl da jeg innså hva som var galt.

Det som hadde skjedd var at jeg selv, som ett fordømt brød-hue hadde ikke gjennomført opplastingen som jeg skulle. noe så lite som å ikke trykke innleveringsknappen på dagen jeg lastet opp filmen. Det var ikke systemets feil, ikke foreleserens feil, det var min egen.

Jeg spurte vedkommende febrilsk etter en løsning, for å stryke var ikke ett alternativ. Alternativet var, forsøk på nytt, send inn videoen, så vil du få en vurdering, likevel fordi den nå blir levert etter fristen, ville jeg ikke få mer enn bestått, milevis fra toppkarakteren jeg hadde bistått resten av gruppe mi i å motta.

Jeg presenterte ett poeng om at filmen jeg leverte har jo allerede blitt sett og vurdert på fire anledninger allerede, at spør du samtlige av de 4 andre på gruppa hadde ikke filmen blitt ferdig eller i nærheten av like bra om jeg ikke var der, og at denne lille glippen måtte da kunne overveies av for eksempel de grunnene. Hele argumentet mitt møtte veggen, og jeg måtte gi tapt.

Jeg var lei meg, forbanna, og på kanten til utrøstelig når kjæresten min spurte hva som var feil og jeg forklarte alt jeg akkurat har sittet å skrevet. Håpet om ett godt resultat for hardt arbeid var borte og det var ingenting som kunne løse det for meg.

Frem til i morges.

En Rød tråd i samtlige mailer jeg mottok og alt jeg har hørt etterpå, er at samtlige forelesere som både har og ikke har meg til undervisning, gruppemedlemmer og ledere har sett og vet at jeg gjør en god jobb. Det er ikke meg som skryter av meg, de har selv skrevet det i mailene jeg har fått. Dette er folk med enten doktorgrad eller flere tiårs erfaring i sine respektive felter, som sier jeg lille jeg faktisk har peiling og fortjente bedre.

Så når jeg gikk inn i forelesningssalen, fikk lederen, den skotske foreleseren øye på meg. Vi fikk blikkontakt og han sa han ville prate med meg om den karakteren etter forelesningen. Jeg hadde lukket boka på den karakteren egentlig, men jeg ville jo høre hva han hadde å si.

Etter forelesningen møtte jeg han i gangen, og det han sa og forklarte var at han, og de andre foreleserne som hadde sett arbeidet mitt, ville åpne en sak for å rette karakteren min til det den opprinnelig skulle vært.

Jeg ble 110% overveldet. Det er få, til ingen tilfeller jeg kan peke til hvor jeg har mistet håpet og noen i utgangspunktet utenforstående stepper inn og sier «Nei, jeg og mine kolleger ser hvordan du er, hvordan du arbeider, og synes du fortjener bedre og vil hjelpe deg med å få det til»

Stemmen min skalv, tårene presset, og alt jeg klarte å mumle frem var tusen takk, og egentlig ett ønske om å gi fyren en klem for det han nettopp hadde sagt.

Så det blir en sak, og jeg vil drøye med å legge ut avhandlingen min om den filmen av nettopp den grunn, men mer enn noe annet har jeg lært idag, det er alltid håp. så lenge jeg gjør så godt jeg kan.

You may also like

2 comments

  • pappa 18. januar 2019   Reply →

    I hele ditt liv, har du ALDRI feilet på noen ting, hvor du har lagt sjela di i arbeidet… ALDRI..
    så også denne gang…

    Pappa stolt!!!

  • Marte 18. januar 2019   Reply →

    Så bra! Godt de valgte å ikke være så firkanta!
    Neste gang får de vel 4 kopier også;)
    Lykke til med vurderingen!

Leave a comment