Hei lille Norge!

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on whatsapp
WhatsApp
Share on email
Email
Share on print
Print

Hei lille Norge!

Hei Mitt Lille Land! Åssen står det til der borte? Minst like kaldt og guffen som det pleier vel? Værmeldinga synes å si at det både regner og snør på østlandet i skrivende stund. Regner mest her borte, bøtter ned i ett staka sett, underarmen min har nesten konsekvent kramper når jeg går ut fordi jeg støtt flyr rundt med paraply. Det er en real bakside av medaljongen her borte, tro du meg! 

 

Jeg vil starte med en liten unnskyldning, jeg er så inne i det engelske om dagen, jeg både prater, skriver, og innimellom tenker engelsk! Nesten hovedsaklig omgitt av engelskmenn, Så mye av de britiske har det blitt, at før jeg i det hele tatt begynte å skrive dette innlegget var jeg nødt til å google hvordan jeg bruker æ, ø og å pa engelsk mac tastatur. Reine IQ testen bare det! Det er også synd og skam, jeg er jo Norsk, og har ett morsmål jeg er skrekkelig stolt av og bruker alt for alt for lite her borte. og at tankegangen til og med går på engelsk innimellom er jo nesten skrullete!

Men det fikk meg til å tenke, i blanding med en del forelesninger jeg har her borte, at vi mennesker, er så satt i språk og kommunikasjon, at vi i all hovedsak faktisk ikke greier å tenke utenfor språk. Er ikke det merkelig? “Jammen jeg kan se for meg bilder og ting når jeg tenker!” hørere jeg du sier, Så klart! Men alle de tingene du ser for deg har ett navn, eller kan beskrives med hjelp av, som igjen er språk.

Innimellom lurer jeg på om dette er bare fordeler, eller om det er en begrensning for oss, vi kan kun tenke innenfor satte semiologiske rammer, at ting er som de er fordi de alltid har vært sånn. Hva om vi hadde greid å tenke mer abstrakt og utenfor de mønstrene vi alltid har tenkt, tenk utviklingene og horisontene mennesker kunne nådd frem til.

Samtidig, språk er kommunikasjon i konstant utvikling. Alle ord har en betydning, ikke fordi noen høyere makt har bestemt at for eksempel “en hund er en hund fordi det er sånn det er” Men heller at det har blitt en felles enighet om at hund er ordet vi bruker for å beskrive ett firbent dyre med hale som bjeffer. Dermed er dette ordet hegemonisk, men ordet bikkje betyr samme sak, også ordet dog også betyr hund, men det er forståelsen i det engelske språket istedefor.

Sikkert både rart og klønete forklart, men det er tross alt bare tanker med noe kunnskap bak seg fra denne dyre graden jeg driver å tar her borte.

Det er litt rart å tenke på mens jeg er her borte. Til min mors store misnøye helt sikkert, men enda så lange perioder jeg er borte fra familien, og fra landet mitt, og enda så fantastisk en følelse det er å se igjen hver eneste en av de. Jeg går ikke å kjenner på noe skikkelig hjemlengsel. Og det er nesten det merkeligste med oppholdet mitt her borte. Jeg har møtt folk som er fra England, en time eller mers kjøring fra Winchester, som har valgt å flytte hjem til mor og far fordi gapet som er der som følge av hjemlengselen og den tryggheten blir for stort. Mens jeg, 26 år gamle tjommien som er en dags reise med buss tog og fly hjemmeifra uten ett eneste familie medlem her borte. Det er mye mer en rar veldig befriende følelse jeg ikke helt greier å sette fingern på. Kanskje det er noe hold i det surret som står i årboka mi fra Hurum Ungdomskole likevel, om at jeg “Trives godt i eget selskap” Vennlig hilsen medelevene mine som ga omtrent like gjensidig faen i meg som jeg i all hovedsak gjorde i dem, haha! vel, til deres forsvar, det var vel noe sannhet i det tross alt.

Hjemlengsel delen av det til side, det sier seg sjøl at jeg savner flokken! Skravling og latter med søsken, mamma, pappa, besøk hos besteforeldre eller onkler og tanter. Jeg er ikke verdens beste på å ta kontakt og skravle på telefon, men om du leser detta, så vit at jeg har det helt strålende her borte, ingen fare med noen ting, jeg har givende dager med mye nytt stoff hvor jeg gjør det tilsynelatende bra, og at jeg etter alt å dømme går en lysende karriere i møte når diplomet er meg for hånden. Jeg synes støtt jeg kan gjøre ting bedre, men i følge medstudenter, forelesere, og ikke minst kontakter jeg har fått de siste to årene, så kan jeg greiene mine og folk liker det jeg gjør! Det er det mest betryggende med alt jeg gjør her borte. Det fjerner all tvil om hvor vidt jeg gjorde ett rett valg i vedde på meg sjøl og ta en sjans for å trives med arbeidet mitt til pensjonsalderen banker på døra.

Som Besse (min bestefar) sier. “Livet er som en tommestokk, årene er centimeter, du begynner på null, og hver eneste dag tar du steg nærmere den andre enden. hva skal du bruke disse centimeterne til?” og dertil som Kjærste (min bestemor) sier “du rekker alt du vil.”
Jeg vil mye og skal rekke alt, det starter her!

Kornelius_

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on whatsapp
WhatsApp
Share on email
Email
Share on print
Print